Fangstdagbok

Her legg eg ut informasjon og bilde av dei artane eg har fått.

  Utbredelse
Ørret eller aure er vår vanligste og mest utbredte ferskvannsfisk. Dens utseende, form, farge og størrelse varierer mye. Dette har ført til at den er blitt delt inn i forskjellige typer, som innsjøørret, fjellørret, bekkeørret og sjøørret.Ørreten trives best i oksygenrikt vann med ikke altfor høy temperatur. Den krever grus- og steinbunn der den kan gyte. Vi finner ørreten først og fremst i elver og næringsfattige innsjøer og den er utbredt over hele landet.

  Beskrivelse
Ørreten er slank med spoleaktig kropp. Noe større skjell enn røye og noe kortere kjevebein (når ikke til øyets bakkant som hos røye). Ørretens farger varierer betydelig med omgivelsene og kan være mørk/brunaktig (tegningen) men også blank/sølvaktig (bildet), nesten som laks. Ørreten har brunsvarte og noen rødlige prikker i varierende størrelse på kroppen. I forhold til laks har den flere og mere markerte prikker, særlig under sidelinjen. Som andre laksefisk har ørreten fettfinne.

Biologi
Mindre ørret spiser vanninsekter/larver, snegler og mindre krepsdyr. Større fisk spiser også annen fisk. Ørreten gyter på høsten fra september til november, fortrinnsvis i rennende vann med jevn strøm og over gruset bunn. Eggene plasseres i gytegroper på bunnen og klekker etter omlag 16 uker.

Nytteverdi
Ørreten er vår mest populære sportsfisk, og den fiskes med de fleste typer redskap. I de fleste ørretvann blir fisken 300-500 g, men ørret på rundt 1-2 kg er ikke sjelden. Norsk sportsfiskerekord 15,300 kg

Røye er en fisk i laksefamilien. Den var den første ferskvannsfisken som innvandret til Norge etter siste istid, og har fått sitt norske navn etter sin røde farge (røyr). Det fins to hovedtyper røye i Norge; ferskvannsrøye og sjørøye. I enkelte innsjøer forekommer i tillegg tydelig adskilte populasjoner av «ferskvannsrøya». Disse variantene har vanligvis et utseende og levesett som skiller seg fra «normalformen» av ferskvannsrøya. Hvordan slektskapet og dannelseshistorien er mellom disse variantene er omdiskutert og omtales som «røyeproblemet».

Ferskvannsrøya, som finnes over hele landet, lever hele sitt liv i ferskvann. Den foretrekker kaldt oksygenrikt vann. Sjørøya, som finnes fra Nord-Trøndelag og nordover til Svalbard, lever i havet men vandrer opp i ferskvann for å gyte.

Røya er en utpreget arktisk fisk som trives best ved lave vanntemperaturer. Derfor finner man de beste forhold for røya i fjellvann i Nord-Norge, der den er fullt på høyde med ørreten som sports- og matfisk. I Sør-Norge er røya mange steder overtallig og småfallen, men det finns fine røyebestander i grensestrøkene fra Femundsmarka og nordover.

Røyeoppdrett i innlandsanlegg kan bli en av de alternative næringsveiene i bygde-Norge. Det finnes anlegg som har startet levering av oppdrettsrøye flere steder i landet.

Norgesrekorden for sportsfisket røye (8,285kg) ble tatt i Skogseidvatnet i Fusa kommune av Ivar Mathisen fra Hamar den 2/5 2002, se bilde: Reiselivsbasen Den høye vekten og abnorme kroppsfasongen skyldes at fisken beiter på spillfôr fra det lokale oppdrettsanlegget. Flere steder i Nord-Norge er det gjentatte ganger tatt enda større «naturlige røyer», bl.a. en på 9,5 kg i 2005, men disse er ikke registrert i rekordregisteret.

Gjedda finnes i tempererte og arktiske områder i Eurasia og Nord-Amerika. Den liker best grunne innsjøer og stilleflytende elver med mye vegetasjon. Gjedde kan forekomme i områder med brakkvann.

I Norge finnes det gjedde på Østlandet, i Trøndelag, Troms og i Finnmark. Det er usikkert når og hvordan gjedda kom til Norge, men den har eksistert her i flere hundre år. Gjedde i Tyrifjorden og Eikeren er omtalt i tekster fra henholdsvis 1743 og 1756, men opprinnelsen blir ikke omtalt. Forskere regner imidlertid denne arten med til de såkalte Finnmarksfiskene, fisk som innvandret østfra da Østersjøområdet var ferskvann og Glomma drenerte til Vänern i Sverige.[1] Arten er senere spredt til flere vann, også til Vestlandet og Sørlandet. Gjedda er en langstrakt fisk med en flat og bred snute. Ryggfinnen og gattfinnen sitter langt bak på kroppen og er like lange.

Hanngjedda oppnår sjelden en vekt på mer enn 8 kg, mens hunngjedda kan komme opp i mer enn 20 kg. Norgesrekorden er en gjedde på 19,6 kg[2], tatt i garn ved Synneren på Ringerike. Den største gjedda som er fanget med stang ble tatt av 11 år gamle Tore Harry Halvorsen i et badevann ved Grimstad i 2006 og veide 18,7 kilo[3]. Den største gjedda som noen gang er tatt ble fanget i garn i en innsjø nær Dannstadt i Tyskland i 1983 og veide hele 30,5 kilo.[4]. Verdensrekorden (IFGA) på stang er på ca. 24,8 kg og innehas av Lothar Louis. Rekordgjedda ble tatt i innsjøen Grefeern i Tyskland den 16. oktober i 1986.[5]. Gjeddene holder ofte til på steder med mye vegetasjon som blekjer (vannliljeblader) og siv. Den er en glupsk rovfisk med skarpe tenner som spiser det meste den kommer over av andre fisker, frosker, vannrotter og mindre vadefugler. Gjedda er en svært hurtig fisk som kan gjøre lynraske utfall mot byttedyr. Den er derimot ikke en særlig utholdende svømmer og står derfor ofte rolig i vegetasjonen og venter på at et passende bytte skal komme forbi. Om vinteren trekker gjeddene ofte ut på dypere vann. Gytetiden er i perioden mars-mai.

Abbor er en rovfisk i abborfamilien, kan bli inntil ca 50 cm lang og veie opptil ca 3,5 kg. I Norge finnes den på Sørlandet, Østlandet, Troms og Finnmark. Abboren blir vanligvis 15-25 cm lang og veier ca 50-150 gram. Enkelte eksemplarer kan bli betydelig større, lengder opp til 35 cm og vekt opp til 1 kg er ikke uvanlig. Større abborer enn 1 kg er sjelden, men forekommer. Norsk sportsfiskerekord er 3,1 kg. Den største abboren som er registrert er sannsynligvis en finsk abbor på 3,6 kg. Det er hunnen som blir størst, hannen blir sjelden tyngre enn 300 gram.

Abborens ryggfinne er ensfarget unntatt de to-tre svarte segmentene helt bakerst. Ryggfinnens taggete stråler står i forbindelse med giftkjertler hvis gift også kan være mildt irriterende for menneskehud. Abboren har ikke tenner, bare en skarp gom. Abboren spiser kun animalsk føde, og dietten endres etter hvert som abboren vokser. Det første året, eller fram til den er ca 5 cm lang spiser den mest dyreplankton. Deretter begynner den å spise ulike bunndyr, og fra den er ca 15 cm går den over til å spise småfisk, artsfrender inkludert.

Abboren liker seg best der det er vannplanter eller sunkne trær hvor den kan finne gjemmesteder. Småabbor går helst i stim når de jakter på mat, mens større fisk lever oftere ensomme eller går sammen med bare noen få andre individer av samme størrelse på jakt etter mat. Abboren er mest aktiv om dagen.

Abboren blir kjønnsmoden i 2–4-årsalderen. Da er den gjerne 10–15 cm lang. Hannene blir normalt kjønnsmodne 1-2 år tidligere enn hunnene. Abboren gyter om våren, etter at isen har gått. Den gyter helst på relativt grunt vann. Eggene er kapslet inn i et gelélignende stoff, slik at de henger sammen i en lang remse som henger seg fast i siv og andre planter. Normalt klekkes eggene ca 1–2 uker etter gyting, men hvis det er varmt i vannet, dvs 10–15 °C, klekkes de etter omtrent 1 uke.

Harr er en fisk i laksefamilien. Den er lett gjenkjennelig på sin lange og høye ryggfinne.

I Norge kan harren bli opptil 60 cm lang og veie 3,5 kg. Den trives best i kaldt og oksygenrikt vann, og lever hovedsakelig av plankton, insekter og små krepsdyr. Harren, som er utbredt flere steder i Norge, er en populær sportsfisk, og fanges helst med fluer. Glomma er den mest kjente østlandselven som har harr. Den er også vanlig i elver og vann i indre strøk av Troms og Finnmark.

Harren er en undervurdert sportsfisk i Norge, og den er heller ikke så vanlig utbredt som ørret. Men over store deler av Øst-Norge og i Nord-Norge er den vanlig, og i vårt naboland er den usedvanlig populær.
Kroppsfargen er askegrå, derav harrens tyske navn Äsche som betyr aske (Ballander 1938). Fra hodet til halen går det nesten parallelle linjer av mørkere grått. Disse linjene skal visstnok være årsaken til harrens engelske navn grayling, av grey lines (Ballander 1938

Lake er ein torskefisk som lever i ferskvatn og brakkvatn i Eurasia nord for den 40° breiddegrad. I Noreg finst han på Austlandet og i Finnmark, men er særleg vanleg i Mjøsa. Laken er ein avlang fisk med lateral flattrykking på bakkroppen og relativt rund form framme. Fargen er som regel brun eller gul med svarte eller brune teikningar på oversidan, noko lysare på undersida. Rundt hovudet har han skjeggtråder som liknar dei hjå tangbrosmen.

Laken kan bli opptil 150 cm lang og vega 34 kg, men det er sjeldsynt å finna eksemplar større enn 40 cm. Lake er ein utprega botnfisk som kan gå særs djupt i vatna han lever i. Han er ein kjøtetar som ikkje er vidare kresen på val av bytte, men som regel tek dei andre botnlevande artar. Det er som regel i skumringa og om natta han jaktar, om dagen kvilar han på løynde stadar. I motsetnad til mange andre fisk er laken meir aktiv om vinteren enn om sommaren, noko som gjer han ettertrakta for isfiskarar.

Det er òg om vinteren dei gyter, frå november til mars med eit høgdepunkt midt i januar. I gytetida vandrar fisken, og samlar seg i store mengder. Ei einskild ho kan legga mellom 100 000 og 3 millionar egg, avhengig av storleik og lokale miljøtilhøve, og hannane rundt ho prøvar som best dei kan å befrukta dei med sin melke. Arten har ingen yngelpleie.

Dei befrukta egga søkk til botnen og klekkast etter 4-6 veker. Yngelen veks fort heilt fram til dei vert kjønnsmogne i sitt tredje eller fjerde leveår, då dei brått tek til å veksa saktare. Vanleg levealder for lake er 10-20 år.

Ål finnes sør til Kanariøyene, Middelhavet, Svartehavet, og nordover til Island. Hele norskekysten, og videre til Murmansk.

Beskrivelse

Ålen har en slangelignende kroppsform, og hunnene kan nå en lengde på 1,5 m og veie 13 kilo. Hannene er betydelig mindre. Når ålelarvene kommer inn til norskekysten skifter den kroppsform fra å være en glassklar løvbladformet larve til å bli en «glassål». Den har fått de voksnes proporsjoner med en lengde på 65 mm. Når den har kommet opp i ferskvann, eller tar tilhold i brakkvannsområder er ryggen brunsvart, med gulbrun buk. Den kalles nå «gulål». Etter 6-25 år i fersk- eller brakkvann er ålen klar for utvandring. Ryggen blir nå helt svart, mens buken blir søvhvit - og vi kaller den derfor «blankål». Blankålen vokser ikke. Munnpartiet blir spissere og øynene større. Skjellene sitter skjult i huden, ryggfinnen er meget lang, og begynner bak brystfinnene. Rygg, hale og gattfinnen er sammenhengende. Underbitt. Kan forveksles med havål - Conger conger, men sistnevnte blir betydelig større og har overbitt.

Biologi
Ålens livssyklus var lenge et mysterium for forskere. Man har i dette århundre løst det meste av gåten. Klekkingen av ålelarver skjer i Sargassohavet. Den nyklekte larven følger så Golfstrømmen til Europa. Forvandlingen til glassål skjer etter ca. ett års drift med Golfstrømmen. Ålen vandrer så opp i ferskvann, eller slår seg til ro i brakkvann.
Ålen vil etter 6-25 år som gulål starte kjønnsmodningen og forvandler seg til blankål før den om høsten vandrer ut i sjøen. Fortsatt er forskerne usikre på hvordan blankålen kommer seg tilbake til Sargassohavet for å gyte.
Et eiendommelig forhold hos ålen er at oppvekstområde bestemmer hvilket kjønn glassålen skal utvikle. Det ser ut til at de fleste ål som vokser opp i ferskvann blir hunner mens de som vokser opp i brakkvann blir hanner.Gulålen finkjemmer bunnen for ulike næringsdyr (fisker, rogn, krepsdyr, snegler, muslinger og insektlarver). Ålen har evnen til å bevege seg over kortere avstander på land hvis fuktigheten tillater det.Ålen er en katadrom fisk, dvs den vokser opp i ferskvann og forplanter seg i saltvann. Den lengste delen av sitt liv tilbringer ålen i fersk- eller brakkvann.

 Atlanterhavslaks, i Norge også gjerne  kalt kun laks, forekommer i Nordatlanteren og gyter i elvene. Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene. Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie nærmere 40 kg. Hunnlaksen blir noe mindre. Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 35,89 kg. Den ble tatt i Tanaelva.

Atlanterhavslaksen skiller seg fra Stillehavslaksen ved at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite, spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen. Halefinnen er svakt avrundet i formen. Munnen er moderat stor. Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.
Atlanterhavslaksen er endemisk for Nordatlanteren, fra polarsirkelen i nord til Portugal i sør. Laksen er anadrom, hvilket vil si at den er avhengig av ferskvann for gyting, klekking og den første delen av livet, og av havet for oppveksten. Den gyter i relativt kalde elver med steinbunn. Når laksen er blitt 2–5 år vandrer den fra elven og ut i havet. Samtidig vandrer den gyteferdige fisken, som har vært i havet i 1–4 år, opp i elvene for å gyte. En stor del av laksen går tilbake til sin opprinnelige elv der den kom fra. Sportsfiske foregår ofte i disse elvene. De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Alta-elva. Om høsten vandrer gyteklar laks opp i elven der den ble født, og hunnen roter opp et lite «rede» der rogn og melke legges. De fleste laks dør når gytingen er over. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren. Klekkingen forutsetter en enzymatisk prosess, blant annet med enzymet zonase, som ble påvist første gang i et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen i 1984. [2]

Den aller første tiden lever lakseyngelen av plommesekken, en pose full av næringen på larvens mage. Lakseyngelen blir i elva i noen år, før den smoltifiseres. Smoltifisering er en metamorfose der laksen tilpasser seg livet i havet både på utsiden (skifter farge) og på innsiden (tilpasses saltvann). Deretter svømmer laksen ut i havet. Der spiser laksen seg opp til den bli kjønnsmoden og vandrer opp i elva igjen.

Sjøørret er en underart av ørret (Salmo trutta). Sjøørreten er anadrom, det vil si at den foretar næringsvandring ut i havet og vandrer tilbake til ferskvann for å gyte. For å kunne vandre fra ferskvann til saltvann må fisken gjennom en smoltifiseringsprosess. For ikke å dø av uttørking på grunn av osmose mens sjøørreten er i sjøen må den drikke saltvann og samtidig skille ut salter gjennom gjellene for å opprettholde saltbalansen i kroppen. Avkom av sjøørret er i utgangspunktet ikke anadrom og kan gjennomføre hele livssyklusen i ferskvann. Årsaken til at enkelte individer smoltifiserer seg for utvandring i sjøen kjenner ingen med sikkerhet, men den mest nærliggende teorien er at det er fisk med høyt stoffskifte som går igjennom denne prosessen.

I Norge lever sjøørreten mer eller mindre tallrik langs hele kyststripen. Sjøørreten kan bli over 13 kg (gjeldende norgesrekord er 13,2 kg) og over 1 meter lang. Den blir gytemoden etter 5-7 år. Under gytevandringen går den opp i ferskvann og vassdrag på lik linje med laksen. Sjøørreten kan like gjerne danne gytepar med ferskvanns-ørret som med annen sjøørret

 Atlanterhavstorsk eller torsk (som vi gjerne sier i Norge) er en fiskeart i torskefamilien. I norsk sammenheng er denne arten den kommersielt viktigste matfisken i denne familien. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. Torsken har dessuten tre ryggfinner og to gattfinner. Farger varierer med habitatet. I havområder med mye alger får gjerne skinnet et rød- eller grønnskjær, mens fisk som lever nær bunnen eller over sandbunn gjerne blir blekgrå i fargen.

I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den gyter vanligvis i mars/april, og eggene er pelagiske (flytende i vannmassen). Klekking skjer fra to til fire uker etter befruktning, avhengig av temperaturen. Torsken gyter i såkalte 'batch', det vil si at den slipper ut porsjoner med rogn i løpet av hele gytesesongen. Den kan gyte mellom 10 og 20 slike batcher. Atlanterhavstorsken kan bli mer enn 20 år gammel.

Ordet «torsk» kommer av det gammelnorske turskr som betyr turrfiskr – tørrfisk. Det finnes to varianter av arten; såkalt vandrende oseanisk torsk og norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer eller mindre stasjonær kysttorsk. Atlanterhavstorsken finnes i Atlanterhavet langs øst- og nordkysten av Nord-Amerika, langs kysten av Grønland og i Nordishavet, sør til Biscayabukten. Utbredelsesområdet inkluderer også havområdene rundt Island, Barentshavet, langs kysten av Norge og Skagerrak.

Atlanterhavstorsken skilles i to hovedtyper. Kysttorsken som lever forholdsvis stasjonært i kyststrøk og nært bunnen, og den vandrende oseaniske torsken (skrei) som i større grad lever pelagisk og dypere på åpent hav. Dybder på 500-600 meter er ganske normalt og typisk, selv om den også finnes på grunnere dyp. Atlanterhavstorsken kan noen steder også finnes i brakkvann. Den trives i vann som holder 0-20 grader Celcius (som fullvoksen helst i temperaturer under 10 grader C). Den norske torskebestanden er antatt å utgjøre 25-50 prosent av totalbestanden.

Seien finner vi både langs de vestlige og østlige atlanterhavskystene. På østsiden finnes den fra Biscaya nordover til Novaja Semlja. Den er veldig vanlig lang hele norskekysten.

Beskrivelse:
Seien er en muskuløs torskefisk som har en liten eller ingen skjeggtråd. Sidelinjen er rett, og den er svakt underbitt. Ryggsiden er mørk grønn, nesten svart, som går over i sølvgrått lang sidene. Buken er sølvhvit. Seien blir mørkere med alderen. Bukfinnene er rødaktig hvite, mens de andre finnene er mørk olivengrå, unntatt gattfinnen som ved begynnelsen har bukens hvite farger. Unge individer har lysere grønnlig ryggside - og kalles grønnbitt (mort). Seien ligner lyr, Pollachiuspollachius, men kan skilles fra denne blant annet ved den rette sidelinjen. Seien er kanskje den av torskefiskene som særlig om sommeren oppholder seg nærmest overflaten. Større sei oppholder seg gjerne på noe dypere vann og gjerne nærmere bunnen.

Biologi:
Seien er en utpreget stimfisk som fører et omflakkende liv med lange vandringer. Småseien (grønnbitten, eller hva vi kaller den, morten) spiser for det meste små pelagiske krepsdyr og fiskelarver som siles fra vannet ved hjelp av gjellestavene. Større sei tar i tillegg fisker som sild, sil, lodde og brisling. Jaktmetodene er beskrevet av flere; G. O. Sars beskriver hvordan seistimen omringer stim av fiskeyngel og snører nettet sammen for å jage yngelen opp mot overflaten slik at havet "koker". Seien er kjønnsmoden i 5 -6 års alderen. Forplantningen foregår i januar til april på 100 - 200 m dyp. Eggene er pelagiske (flyter fritt i vannet) og klekkes etter 6 - 15 døgn. I august ser man småsei som er produsert på våren samle seg inne ved kysten. Den har da en størrelse på mellom 14 - 22 cm. Det andre året er den ca. 35 cm, det tredje 40 cm, og det femte ca 60 cm lang. Seien kan bli opptil 120 cm og 21 kg. Man antar at de eldste individene er opptil 30 år gamle.

Lyren finnes i Middelhavet fra Italias vestkyst og vestover. Vi finner den i Atlanteren fra Marokko videre nordover til Island og Finnmark. Hovedutbredelse ved Biscaya og sør- og vestsiden av De britiske øyer. Langs hele norskekysten, men den er mest vanlig ved sør- og vestkysten.

Beskrivelse:
Lyr er en torskefisk med markert underbitt. Sidelinjen bøyer ned midt under første ryggfinne. Lyren ligner på sei, P. virens, men skiller seg fra denne ved bl.a. at seiens sidelinje mangler den nevnte bøyen. Lyren kan bli 130 cm lang og oppnå en vekt på mer enn 10 kg.

Levested:
Vi finner lyren fra overflaten og ned til ca. 200 m, pelagisk eller ved bunnen. Lyren observeres ofte under dykking.

Biologi:
Man ser vanligvis lyren enkeltvis og ikke i stim. Voksne individer danner stimer i forbindelse med gytingen i løpet av vår eller tidlig sommer. Eggene er pelagiske. Lyrens diett består for det meste av sil eller fisk i silde- og torskefamilien. Den tar også ulike typer krabber og reker. I løpet av sin første høst har lyren blitt opptil 15 cm lang. En lyr som måler 120 cm, er mer enn 15 år gammel.

Hyse finnes på begge sider av Nord-Atlanteren. I øst fra Portugal til Spitsbergen, Island og Novaja Semlja. Vi finner den langs hele norskekysten, men den er mest tallrik i Nord-Norge.

Beskrivelse:
Lett gjenkjennelig på den kraftige mørke flekken under den fremste ryggfinnen. Den er tydelig overbitt med en liten munn og kort skjeggtråd. Første ryggfinne er høy og spiss. Fargen er grålig med rosa skjær. Sidelinjen er mørk og markert. Hysa blir opptil 110 cm lang og 19 kg.

Levested:
Hysa er en bunnfisk som trives best ved sandblandet leire- og grusbunn, men også på sandbunn. Du finner den fra 10 til 300 meter. Den går grunnest om sommeren og om natten.

Biologi:
Gytingen foregår på 100 - 150 m dyp i perioden mars - juni. Eggene og larvene er pelagiske. Yngelen bruker i likhet med hvittingen brennmaneter som skjulested. Hysa spiser ulike bunnlevende organsimer, blekksprut, rogn og fisk.

Lange finner vi fra Gibraltar i sør, nordover til Island og Barentshavet. Den er vanlig langs norskekysten nord til Troms. Mindre vanlig i Finnmark.

Beskrivelse:
Langa er en slank og langstrakt torskefisk. Den har en kort ryggfinne etterfulgt av en lang som ikke står i kontakt med halefinnen. Hodet er smalt og lite. Den har en lang skjeggetråd som er lengre enn øyets diameter. Oversiden er brungrå, mens buken er hvit. Finnene har en hvit kant ytterst. Langen kan bli opptil 180 cm lang, og kan bli mer enn 37 kg.

Levested:
Voksne individer foretrekker dypere vann fra 100 - 1000 m. Ungfisk observeres ofte av dykkere på 15 - 30 m. Den opptrer som oftest enkeltvis på hardbunn, eller sandbunn med store steiner. Om dagen er langen som regel gjemt under steiner eller klippeframspring. Om natten kan den ligge åpent på bunnen.

Biologi:
Gytingen foregår langs hele kysten i april - juni på 100 - 300 m. dyp. Hunnene kan gyte så mange som 20 - 60 millioner egg. Larvene lever pelagisk på vann dypere enn 50 m. I løpet av første leveår er langen 18 cm. Kjønnsmodningen inntreffer i 6 - 8 års-alderen. Den viktigste føden består av sild, makrell, torsk, flyndre, samt krabber og andre bunnlevende organsimer.

Brosme minner om lange, men har en mer lubben kroppsform og ryggfinnene er sammenhengende. Rygg og gattfinne er mørke med hvit ytterkant. Kroppsfargen er fra lysebrun til beige eller oransje, lysere mot undersiden. Unge individer har ofte brede oransje tverrbånd. Huden er svært tykk med små skjell, den virker derfor læraktig. Sidelinjen er mørk og starter høyt oppe på siden og runder nedover mot midten ved gattåpningen. Brosme er svakt overbitt og har en kort skjeggtråd omtrent lik øyets diameter. Vanligst på stein og fjellbunn på 18-1000 meters dyp¹, men finnes også på ren mudderbunn. Føden består av diverse reker, krabber, børstemark, muslinger. Den kan også ta ulike bunnfisk, noe to rekker med skarpe tenner vitner om. Gytingen foregår på 200-400 (40-400) meters dyp i april – august, senest i nord. Hunnen gyter opptil 2-3 millioner egg som er 1,3 – 1,5 mm store. Eggene klekkes etter ca 9 døgn og larvene er pelagiske inntil de er 50-55 mm lange. Kjønnsmoden ved 6-8 år gammel.

Maksimal kjente levealder 20 år¹. Opp til 120 cm og 30 kg².

 Hvittingen kan bli inntil 70 cm lang og 3 kg, men vanligvis ikke lenger enn 50 cm. Den er sølvgrå i fargen, mørkere på ryggen og lys på buken. Kun unge individer har en liten skjeggtråd. Munnen er overbitt. Sidelinjen gjør en svak bue over brystfinnene, som har en svart flekk ved roten. De tre ryggfinnene og to gattfinnene har kun bløtstråler. Den første ryggfinnen har 12 - 15 bløtstråler, den andre har 18 - 25, og den tredje har 19 - 22. Den første gattfinnen har 30 - 35 bløtstråler og den andre har 21 - 23. Hvittingen har sin største utbredelse i nordøstlige deler av Atlanterhavet, fra Gibraltar og nordover til Island og Barentshavet. Finnes også i Svartehavet, Middelhavet og vestlige deler av Østersjøen. I Norge finnes hvittingen langs hele kysten, men mest vanlig sør for Stadt.

Hvittingen opptrer fra 10 - 200 m, ofte på mudder- og sandbunn. Hvittingen er bentopelagisk, men tilbringer mest tid som bunnfisk. Unge hvittinger finnes helt inne ved land, mens de voksne og store individene oppholder seg i litt større avstand til kysten og på større dyp. De kan vandre over store områder, men lite er kjent om vandringsmønstrene.
Hovedføden er krepsdyr og annen fisk som sild. I gytetiden, fra januar til juli, samles hvittingene i store stimer. Både eggene og yngelen er pelagisk. Når yngelen blir omtrent 10 mm søker den ofte beskyttelse mellom nesletrådene til brennmaneter. Når den blir 50 - 100 mm lang søker den mot bunnen.

Makrell finner vi Øst-Atlanteren fra Kanariøyene og nordover til Kolakysten og Island. Vi finner den ved Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet, og langs hele norskekysten. Makrellen har en muskuløs spoleformet kropp som er perfekt tilpasset hurtig svømming. Den har små skjell. Ryggen er karakteristisk mønstret i mørkeblått over en grønn bakgrunn. Buken er hvit, sølvfarget. Makrellen har to ryggfinner og èn gattfinne. Gattfinnen er plassert rett under den bakerste ryggfinnen. Mellom gatt- og ryggfinnen og halefinnen har den en rekke frittstående småfinner. Makrellen kan bli opptil 70 cm lang og veie 3,5 kg, men den er sjelden over 40 cm og 700 g. Makrellen er en utpreget stimfisk, som er i konstant bevegelse i de frie vannmaser. Vanligvis opptrer den i de øverste vannlag, men om vinteren finnes den av og til ned på 200 - 250 m. Føden består for en stor del av planktoniske krepsdyr og ulike fiskeyngel. Om sommeren kommer makrellen inn til kysten for å beite. Den er relativt varmekjær, og tar i liten grad til seg mat gjennom den kaldeste perioden av året. Makrell som fanges tidlig på våren er derfor mager. Forplantningen skjer i mai - juli, både til havs og ved kysten, ved en vanntemperatur på 12 - 13° C. En hunnfisk gyter porsjonsvis og nær overflaten om natten. Gytingen foregår vanligvis i det åpne hav, men av og til skjer gytingen nær land, eller inne i fjorder. Totalt kan den gyte mer enn en million egg. Makrellen vokser raskt, og allerede etter ett år er den ca 20 cm lang, og nærmere 30 cm som toåring. Deretter avtar veksten.

Horngjelen har en tynn, lang kropp, en munn hvor kjevene danner et langt nebb, og mange nåleformete tenner. Finnene er velutviklet, og rygg- og gattfinne er plassert omtrent rett overfor hverandre. I våre farvann kan den bare forveksles med makrellgjedda, men denne har masse småfinner bak rygg- og gattfinnene (som makrell) og opptrer bare tilfeldig langs norskekysten. Skjelettet til horngjelen er grønt på grunn av det ufarlige fargestoffet vivianitt. Dette gjør at horngjelen ikke blir spist så ofte, selv om det er en god matfisk. Arten kan bli opptil 94 cm lang, og svømmer i stim i de øvre vannlag. Den ankommer vår kyst litt før makrellen, og finnes sommeren helt nord til Nordkapp. Horngjelen jakter i de frie vannmassene om dagen, og spiser stort sett fisk, blekksprut og pelagiske krepsdyr.

Sypike er tydelig overbitt, har skjeggtråd og en øyediameter som er lik snutelengden. Gattåpningen er plassert under bakre del av første ryggfinne. Sypika er snarlik skjeggtorsken, men har slankere kropp, ulik gattplassering og større mellomrom mellom første og andre gattfinne. Den tredje arten i Trisopterus–slekta, øyepål, kan også være vanskelig å skille fra sypike, spesielt på små individer. Likevel skiller øyepål seg fra sypika ved å ha underbitt, slankere kroppsform og et tydeligere dorsalt-ventralt fargeskille (fra mørkt til sølvblankt). Sypike er vanlig på og ved de fleste bunntyper, fra 10 til 300 meter. Kan også svømme i stim noe over bunnen. Føden består av krepsdyr, børstemark og småfisker, da spesielt kutlinger. Kjønnsmodningen skjer i 1-2-årsalderen, og gytingen foregår på våren på 50-100 meters dyp. Både egg og larver er pelagiske, men når larvene når 10-12 mm søker de ned til bunnen.

Sypike blir opp til 5 år gammel og sjelden over 30 cm lang.

Utbredelse i Norge: Langs kysten nord til Trondheimsfjorden. Er svært følsom for kaldt vann og kan faktisk fryse i hjel dersom vannet blir for kaldt. Dette gjør at den trekker mot dypere vann i den kjølige årstiden.
Leveområde: Vanligst fra fjæra og ned til ca. 50 meter der det er tang og tare, den fanges allikevel helt ned mot 200 meter. Gjerne ved bratte bergskrenter og undersjøiske skjær der den kan finne rikelig med mat.
Størrelse: opptil 60 cm og 3,5 kilo men fisk på 1 kilo er respektabelt. Norsk sportsfiskerekord er 3,2 kilo.
Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Modnes 2 - 3 år gamle og 15 - 16 cm lange som hunner og blir etter 5 - 6 år hanner. De største berggyltene er altså hanner.
Gyteplass: Hannen bygger reir av alger som klistres sammen med slim. Reiret legges i en fordypning eller sprekk i berget. Den bruker mye energi på å lokke til seg hunner og til å slåss med andre hanner, derfor er det fordelaktig at den er stor.
Gytetid: Juni - juli.
Yngelen: Klekker etter ei drøy uke og larvene lever den første tiden svevende fritt i vannmassene (planktonisk).
Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: «Store» individer (over 25 - 30 cm) kan ikke forveksles med noen av de andre leppefiskene siden den som ligner stort sett er mindre. Når de er små er det stort sett en art, gressgylt, den kan forveksles med siden denne i likhet med berggylte ikke har noen tydelige mørke flekker på hode, langs rygg eller på halen. Gressgylt er sjelden i Norge.
Berggylta er den av de norske artene i berggyltfamilien som kan bli størst. Opp mot omlag 3,5 kilo anses som maksimum. Fiske den gjør du enklest om sommeren fra svaberget med agn av blåskjell eller snegler.
Berggylta er en ypperlig matfisk, men har til dels mye bein. Til fiskesuppe er den suveren.
 

Bergnebb er meget vanlig langs sør- og vestkysten,men finnes helt nord til Nordland. Fryser på lik linje med berggylta lett i hjel når det blir for kaldt i vannet.
Leveområde: På stein og tangbunn ned til 10 - 50 meters dyp. Lokalt svært vanlig der berget går brått ned i sjøen (brådype steder).
Størrelse: Opptil 20 cm, men vanligvis 10 - 12 cm. Norsk sportsfiskerekord er 115 gram.
Alder/størrelse ved kjønnsmodning: Modnes når den er ca 3 år. Bergnebben bytter antageligvis ikke kjønn.
Gytetid: Fra våren til utpå sensommeren.
Yngelen: Eggene ligger i strandsonen og drivende fritt i sjøen inntil klekking. Yngelen driver i sjøen i underkant av en uke før de slår seg til ved bunnen.
Gyteplass: Hannene forsvarer en gyteplass slik som de andre artene av leppefisk. Den bygger imidlertid ikke reir.
Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Til nød kan den forveksles med rødnebb (blåstål hunn eller snikerhanne). Bergnebben har en mørk flekk helt i forkant av ryggfinnen og en flekk helt bakerst på halerota, mens rødnebb har tre kraftige mørke flekker lengst bak på ryggen og halen.
Selv om dette er den leppefisken som går lengst nord gjør vanntemperaturene det vanskelig å benytte den som pussefisk i lakseoppdrettsanlegg der de spiser lakselus av laksene i de områdene der det er for kaldt vann. Dette gjelder til en viss grad alle leppefiskene.

De fremste kjennetegnene på denne haien er den typiske haiformen, mangelen på gattfinne, pigg foran hver ryggfinne, og de små, hvite prikkene på sider og rygg. Piggene har ikke fure, og blir derfor rundaktige i tverrsnitt. Fargen er grå på oversiden, og jevn overgang til lys på buken. Tennene er skarpe og sagtakkete. Dette er en saktevoksende fisk, og høyeste kjente alder er 75 år!2 Hannene kjønnsmodnes ved 60-70 cm lengde, hunnene blir ikke kjønnsmodne før de er hele 75-90 cm.3 Kan være (har vært?) en av de mest tallrike haiene, i alle fall i Nord-Atlanteren.1,4  Stimer helt opp i 20.000 individer har blir fanget i ett notkast i Kanalen. Hunnene bærer eggene i to år5, og slipper 1-7 unger fra november til januar. Dette skjer ved kysten. Nye egg modnes under drektighetsperioden, og hunnen er klar til befrukting like etter fødselen.
Pigghåene er gode svømmere, og kan vandre langt. Norske merkeforsøk har påvist vandring til Shetlandsøyene og Orkenøyene om høsten, og de vender tilbake til Norskekysten tidlig om våren. Transatlantiske vandringer er også påvist.
Livnærer seg på sild, torskefisker, børstemark, krabber, reker og blekkspruter. Svømmer i stim over mudderbunn, og trives i temperaturer fra 6-15°C. Blir oftest funnet fra 10-200 meters dyp, men har også blitt fanget ned til 950 meter.
Den langsomme veksten, sene kjønnsmodningen og lite avkom om gangen, kombinert med høy etterspørsel fra markedet, gjør pigghåen sårbar. Den norske rødlista for 2006 plasserer den i kategorien "kritisk truet", og på verdensbasis er den "sårbar".6 Selv om den totale populasjonsstørrelse er liten, har de en tendens til å samle seg i store stim. CPUE (fangst per enhet innsats) kan derfor være like høy uansett hvor stor den totale populasjonen er. Dette er et ekstra faremoment, da man kan risikere å utrydde arten uten å egentlig ha fått et forvarsel i form av mindre fangst. Norge er det eneste landet som har innført minstemål for å sikre at hunnene når kjønnsmoden alder. Minstemålet er 70 cm, men som skrevet over blir de ikke kjønnsmodne før lengden er 75-80 cm.
Hunnene blir opp til 160 cm og over ni kilo1, hannene som regel bare opp til 90 cm og 6-7 kilo.

Knurren kan bli inntil 60 cm lang og 1,2 kg. Hodet er høyt og kroppen smalner bakover mot halefinnen. Brystfinnene er kortere enn bukfinnene. Den har benknuter langs sidelinjen og ved basis av ryggfinnene. Fargen kan variere fra grå til brun, men buken er alltid lys. Knurren ligner på rødknurr men kan skilles fra den på benknutene og de korte brystfinnene. Knurren er en bunnfisk som liker seg på sandbunn, men finnes også på steder med andre bunnforhold som mudder- og steinbunn. De fremste 2-3 bukfinnestrålene er frie og benyttes av fisken som "ben" i hvilke den også har luktesansen. Om natten kan knurren svømme pelagisk nær overflaten på jakt etter mat. Man finner den vanligvis fra 10 - 150 meters dyp.
Under gytingen i april - august, gyter hver hunn inntil 300 000 egg som klekkes etter omtrent 5 døgn. Yngelen lever pelagisk til de er 3 cm lange og trekker mot bunnen.
Knurren lever av krepsdyr, mangebørsteormer og småfisk.
Navnet knurr kommer av at den lager en markant knurrende lyd ved hjelp av sammentrekninger i svømmeblæren om den føler seg truet. Knurren finnes i tempererte havområder. I østlige deler av Atlanterhavet, fra Madeira og nordover til Norge og Island. I vestlige deler av Østersjøen og i Middelhavet og Svartehavet.
I Norge er knurren vanlig langs kysten nord til Trondheim, men finnes også videre nordover til Finnmark.

Med sin ofte fargesprakende marmorering, som kan variere med få sekunders mellomrom, er dette kanskje den vakreste av våre flatfisker. Lomra har en fantastisk evne til å endre farge etter bunnforholdene. Utbredelse: I Øst-Atlanteren fra Biscaya nordover til Island og Kvitsjøen. Vestlige Østersjøen. Hos oss er den vanlig langs hele kysten.
Beskrivelse: Med sin ofte fargesprakende marmorering, som kan variere med få sekunders mellomrom, er dette kanskje den vakreste av våre flatfisker. Lomra har en fantastisk evne til å endre farge etter bunnforholdene. I marmoreringen kan rødt, gult, orange, svart, brunt og grønt inngå. Grunnfargen er brun, og på ensfarget brunlig sandbunn er ikke fargen imponerende. Svømmer den derimot inn på en mer variert hardbunn kommer de varierte pigmentene i huden til sin rett. Den er som de andre i flyndrefamilien høyrevent. Huden er glatt med små skjell. Mangler gattpigg. Blindsiden er kritthvit. Hodet er lite og munnen har tykke lepper. Sidelinjen gjør en svak bue over brystfinnen. Den blir opptil 70 cm lang og kan veie inntil 1 kg. Hunnene blir størst.
Levested: Arten trives best på hardbunn ved kysten. I Nordsjøen finnes den vanligvis på bløtbunn. Vi finner den fra noen få meters dyp og ned til ca. 250 m. De yngste individene finnes på grunnest vann. Trekker ut på dypest vann om vinteren.
Biologi: Gytingen foregår i perioden april-september, senest lengst nord. Egg og larver er pelagiske, og bunnslåingen inntreffer gjerne dypere enn 50 m når yngelen er 15-25 mm lange. I motsetning til de fleste av våre flatfisker er lomra en næringsspesialist. Den spiser i hovedsak børstemark, men kan også ta andre bunnlevende organismer.

Utbredelse: Fra nordlige del av Biscayabukta nordover til Island og Kvitsjøen. Sørlige del av Østersjøen. Hele norskekysten.
Beskrivelse: Høyrevent. Oversiden har skjell med piggete, ru skjell. Fargen er ofte ensfarget gråbrun, eller med rustrøde flekker. Blindsiden er hvit og glatt. Kan forveksles med rødspette - Pleuronectes platessa, men skilles fra denne ved at sandflyndras sidelinje går i en halvsirkelformet bue over brystfinnen. Ved gattet er det en pigg, -gattpigg. Kan bli mer enn 40 cm og opptil 1,5 kg. Vanligvis blir den ikke mer enn 25 cm.
Levested: Gjerne delvis nedgravd, på sandbunn eller annen bløtbunn. Foretrekker salt vann, men tolererer brakkvann, og er også funnet i ferskvann. Fra 2-150 m dyp.
Biologi: Gytetiden varierer i ulike deler av utbredelsesområdet. I Nordsjøen foregår gytingen i april-juni. Egg og larver er pelagiske. Larvene bunnslår ved en størrelse på 13-16 mm. Sandflyndra er en næringskonkurrent til rødspetta. Føden består av ulike virvelløse bunndyr som krabber, børstemark, reker, små pigghuder, men også fisk som kutlinger og lodde.

Utbredelse: I Øst-Atlanteren finner vi den fra Marokko nordover til Island og Kvitsjøen. Svartehavet og Middelhavet. Østersjøen. Hos oss er den vanlig langs hele kysten.
Beskrivelse: Kanskje den av våre flatfisk som er best kjent og høyest skattet. Den er høyrevent. Øyesiden er glatt, foruten de 4-7 karakteristiske benknutene fra øynene bakover på gjellelokket og til fremste del av sidelinjen. Brun, eller brungrå øyeside med en rekke røde flekker, også på finnene. De røde flekkene er i seg selv ikke noe sikkert kjennetegn, da både sandflyndre - Limanda limanda, og skrubbe - Platicthys flesus, kan ha slike flekker. Kjennes fra disse på nevnte benknuter. Blindsiden er hvit, men enkelte individer er pigmentert på begge sider. Det er meget sjeldent med venstrevente individer. Rødspetta kan bli opptil 100 cm lang og 7 kg. Individer på 50 år er kjent.
Levested: Fortrinnsvis på sandbunn fra fjæra og ned til 250 m. De yngste individene gjerne grunnere enn 10 m, men også store individer kan komme helt opp på stranden. Tolererer brakkvann.
Biologi: Gytingen foregår i Sør-Norge på dyp mellom 50-200 m i februar-mars. I Nord-Norge en måned senere. Nord for Mørekysten foregår det en sørlig gytevandring for å kompensere eggenes og larvenes drift med kyststrømmen nordover. Eggene gytes i gytegroper i bunnen, men flyter etter befruktningen opp mot overflaten. Etter ca. 20 døgn, avhengig av temperaturen, klekkes eggene. Larvene lever pelagisk til de er 12-17 mm lange. Yngelen vil da søke inn på grunt vann og oppholde seg her til temperaturen faller ut på høsten. De trekker da ned på dypere vann, før de neste sommer vender tilbake til strendene igjen. De små flyndrene man ser når man bader ved sandstrendene om sommeren er gjerne rødspetter. Rødspettens føde består av ulike bunnlevende dyr. Den tar gjerne gravende muslinger, børstemarker og ulike små krepsdyr.

Som de andre artene i varfamilien kan den skilles fra flatfisk i flyndrefamilien på at den er venstrevent, -begge øyne er plassert på venstresiden. Piggvaren kjennes ellers på sin nærmest sirkelrunde fasong. Øyesidens hud er uten skjell, men med mange benknuter/pigger. Fargen varierer med bunnforholdene, gjerne grå- eller brunlig med mørkere flekker. Utbredelse: Fra Gibraltar nordover til Finnmark. Svartehavet og Middelhavet. Østersjøen. Langs norskekysten er den vanlig nord til Lofoten, -sparsom videre nordover til Porsanger. Opptrer hyppigst gjerne i fjorder på Sør- og Vestlandet nord til Hordaland.
Beskrivelse: Som de andre artene i varfamilien kan den skilles fra flatfisk i flyndrefamilien på at den er venstrevent, -begge øyne er plassert på venstresiden. Piggvaren kjennes ellers på sin nærmest sirkelrunde fasong. Øyesidens hud er uten skjell, men med mange benknuter/pigger. Fargen varierer med bunnforholdene, gjerne grå- eller brunlig med mørkere flekker. Blindsiden er hvit, ofte med enkelte mørke flekker. Øyet har en smal messinggul ring rundt pupillen. De første strålene i ryggfinnen er forgrenet. Mangler gattpigg. Med sine opptil 25 kg er den nest største av våre flatfisker. Hunnene blir størst.
Levested: Som regel er den å finne på sandbunn, men finnes også på andre bunntyper fra fjæra og ned til i underkant av 100 m. I Frankrike fanges de fineste eksemplarene på hardbunn. De yngste individene treffes på grunnest vann, mens de største gjerne foretrekker større dyp. Dypest om vinteren. Kjønnsmodne individer trekker om sommeren opp på grunt vann for å gyte.
Biologi: Gytingen foregår gjerne mellom 10 - 20 m dyp i perioden april - august, sør i Skandinavia fortrinnsvis i mai - juni. Hunnene blir kjønnsmodne i 4-årsalderen, hannene ett år tidligere. En hunn gyter fra noen få, til ca. 15 millioner pelagiske egg. Larvene lever pelagisk inntil de er ca. 2,5 cm lange. Bunnslåingen foregår på helt grunt vann, og de yngste individene holder seg på noen få meters dyp inntil en størrelse på 8 - 10 cm. Piggvaren er en glupsk rovfisk som setter til livs en rekke forskjellige fortrinnsvis bunnlevende organismer. Ulike tifotkreps, pigghuder, bløtdyr og mindre fisker som sil, sild, brisling og hvitting står på menyen. De største holder seg for det meste til fisk, og da typiske bunnfisker som flyndrer, fløyfisk og kutlinger.
Nytteverdi: Piggvarens kjøtt er hvitt, fast, fint og meget ettertraktet. Blant fortidens Romerne ble den verdsatt som fisk, like høyt som fasan ble det blant fuglene. De kalte den derfor «vannfasan», et navn franskmenn bruker den dag i dag. Kjøttet er av best kvalitet i september - april, «dårligst» under gytetiden.

Blåstålen er hannfisker som alle tidligere har vært hunner - rødnebb. Utbredelse: Fra Senegal i Vest-Afrika og nordover på vest- og nordøstsiden av De britiske øyer. Middelhavet. I Skandinavia fra Sveriges vestkyst nordover til Sør-Trøndelag.
Beskrivelse: Denne arten ble lenge betraktet som to arter. Den kan vanskelig forveksles med andre arter i Nord-Europa. Kroppen er relativ slank, med et langstrakt hode med spiss snute. Hunnen, som kalles rødnebb, er rød/orange med 3 svarte flekker i overgangen mellom bakre del av ryggfinnen og kroppssidene. Hannen, -blåstålen er blå med mørk marmorering. Rødnebben blir sjelden over 30 cm, mens blåstålen kan bli 35 cm lang. Arten kan bli mer enn 17 år gammel.
Levested: Bunnfisk helst på hardbunn som om sommeren treffes blant alger gjerne helt oppe ved overflaten. Om vinteren står den som regel betydelig dypere, fra 15-200 m. I likhet med de andre leppefiskene er de dagaktive, og kan om natten ses sovende inne i sprekker eller under steiner.
Biologi: Denne arten er i likhet med andre piggfinnefisker, hermafroditt. Det vil si at de har anlegg for begge kjønn fra fødselen. Kjønnet hos slike fisker bestemmes ofte av ytre faktorer. De fleste av de nyklekte larvene utvikler seg til å bli hunner og blir det vi kaller rødnebb. Noen utvikler seg til å bli hanner med samme ytre kjennetegn som hunnene. De ser ut som hunnene, men er det vi kaller primære hanner. Disse er hanner hele livet. De fiskene som vi kjenner som blåstål, er det vi kaller sekundære hanner. De har alle skiftet kjønn. I forbindelse med kjønnsskifte skifter også fargetegningene. De ytre forandringer trenger ikke skje samtidig med de indre. Hos noen skjer fargeforandringen før det indre egentlige kjønnsskifte, mens det hos andre individer skjer etter kjønnsskifte. Kjønnsskifte hos rødnebben skjer tidligst ved 7 års alder. Kjønnsskiftet er sosialt betinget. Hannene er ledere for et harem med hunner. Hunnene er for sin del rangert i hierarki. Når en sekundær hann forsvinner vil hunnen øverst på rangstigen starte kjønnsskifte og ta over rollen som hann. De primære hannene er fåtallige og deltar trolig ikke i forplantningen. Hunnene foretrekker å pare seg med sekundære hanner. Gytingen foregår i mai-juli. Hannen bygger reir av alger mellom steiner eller i sprekker som hunnene lokkes inn i. Under «paringsdansen» utspiller hannen et fantastisk fargespill. Fargene nyanseres fra lys til mørk og tilbake i løpet av få sekunder. Hunnene legger ca. 1000 egg som klekkes etter ca. 10 døgn. Føden bestå av ulike krepsdyr; - bl.a rur, samt muslinger og snegler. Kjøttet er søtlig og velegnet stekt.

 Nordlig utbredelse. I Nordøst-Atlanteren finnes silda fra Biscaya i sør til Barentshavet, Kvitsjøen og Novaja Semlja i nord. Vi finner den langs hele norskekysten.
Beskrivelse:
Sølvglinsende, og noe sammentrykt fra sidene, opptil 50 cm lang. Ryggen er dyp blå. Store skjell som danner en avrundet kjøl under buken. Stor kløftet halefinne. Tydelig underbitt, og store øyne. En ryggfinne som  mangler finnestråler, mens bukfinnene vanligvis har 9 stråler. Ut fra levested er det nå klassifisert 4 ulike underarter som har ulike bygningstrekk. Clupea harengus marisalbi og C.h. suworowi finnes i Kvitsjøen og Karahavet. Strømning, C. h. membras i Østersjøen, og C. h. harengus i resten av utbredelsesområde. Sistnevnte er igjen delt inn i en rekke raser og stammer. Generelt kan man si at sild som lever ute i havet er større en sild som lever størsteparten av sitt liv helt inne ved kysten, eller inne i fjordene. Blant andre Trondheimsfjorden, Sognefjorden og Lysefjorden har sine egne sildestammer. Tre andre sildefisker kan forveksles med sild i våre havområder. Brislingen - Sprattus sprattus, Sardin - Sardina pilchardus og Ansjos - Engraulus encrasicholus. Sistnevnte er betydelig slankere, er mer sammentrykt fra sidene og har markert overbitt. Den opptil 20 cm lange brislingen skilles fra silda ved at bukfinnene er festet rett under ryggfinnens forkant, mens den hos silda befinner seg rett bak denne. Sardin har i motsetning til sildas og brislingens mørkeblå rygg, grønnaktig rygg, og gjellelokk med radiære striper. Sardinen kan bli opptil 25 cm, har en sydlig utbredelse og opptrer bare som en tilfeldig gjest hos oss. Levested:
Silda er en pelagisk fisk som opptrer i store stimer ved kysten, på kontinentalsokkelen eller inne i fjorder, fra overflaten og ned til ca. 200 m. Gytingen foregår på hardbunn, vanligvis mellom 40-70 m (10 - 200 m) dyp. Silda som opptrer i Norskehavet tilhører tre ulike bestander som omfatter den atlantoskandinaviske sildestammen, norsk vårgytende sild, islandsk vårgytende sild og islandsk sommergytende sild. Den norske vårgytende sildestammen lever langs norskekysten, i Norskehavet og i den sørlige delen av Barentshavet. Den gyter fra Siragrunnen i sør til Vesterålbankene i nord. I Nordsjøen er det i tillegg minst to ulike sildestammer, en vårgytende og en som gyter om høsten.
Biologi:
Føden består for en stor del av planktoniske krepsdyr, særlig hoppekreps (Copepoda), men også av ulike planktoniske larver. Silda blir kjønnsmoden når den er 2-5 år avhengig av levested. Hver bestand gyter i et bestemt område til en bestemt tid, ved en saltholdighet på 33-34% og en temperatur på 4-6° C. Eggene er ikke pelagiske, men blir gjerne liggende i tykke lag på bunen. Den norske vårgytende silda gyter i februar-mars. Eggene klekkes etter ca. 3 uker, noe avhengig av temperaturen. Larvene driver nordover med kyststrømmen, og sprer seg langs hele kysten. Noen har oppvekstområde i den sørlige del av Barentshavet. I august er silda om lag 4 cm lang. Veksten er rask, noe avhengig av oppvekstområde. Ved kjønnsmodning er silda ca 30 cm lang. Etter første gyting avtar veksten, og ei sild kan gyte en rekke ganger. Silda kan bli opptil 25 år gammel.
Mye energi "går tapt" i løpet av gytingen, og vårsild er ikke like ettertraktet som feitsild eller storsild. Størrelsen på bestanden av den norske vårgytende silda er høyst variable. Ved klekking av eggene bærer larvene en plommesekk ("nistepakke") som gir den føde i de første 8-10 dagene. Etter dette må larven ta til seg føde i form av dyreplankton, og da særlig hoppekreps (Copepoda). Hvis det er lite hoppekreps i denne fasen, dør mesteparten av årsklassen. Flere dårlige årsklasser på rad medfører en svak bestand og sterke svingninger i sildebestanden er naturlig. Forskjellen mellom svakeste og sterkeste årsklasse kan være så stor som 1:100. Etter overbeskatning av sild brukerbestanden unaturlig lang tid på å bygge seg opp igjen.

Utbredelse: I østlige Atlanteren fra Portugal til Kolahalvøya. Spredte bestander i Middelhavet. Østersjøen. Hos oss er den vanlig langs hele kysten.
Beskrivelse: Som navnet antyder er dvergulka med sine 17 cm, mindre enn vanlig ulke. Ellers ligner dvergulka på vanlig ulke (M. scorpius). Dvergulka kan kjennes fra denne ved at den har fire pigger på gjellelokket hvorav en strekker seg et godt stykke forbi lokkets kant. Sidelinjen har små torner (mangler hos v. ulke). Fargen varierer etter omgivelsene, men ofte er ryggen brun- eller grønnlig med 4 mørkere tverrbånd langs kroppssidene. Dvergulker i tareskog er som oftest rødfarget. Dvergulka ligner meget på piggulke (Micrenophrys lilljeborgi), men kan skilles på størrelsen, - piggulka blir bare 7,5 cm lang, og at dvergulka har 3 bløtstråler og 1 piggstråle i bukfinnen. Dvergulka har en hudflik hengende ut fra øvre munnvik.
Levested: Meget vanlig på hardbunn ned til ca. 30 m. Sitter godt kamuflert blant alger.
Biologi: Gytingen foregår i overgangen vinter - vår, fra februar - april. De gulbrune eggene legges gjerne i fjellsprekker eller under steiner. Eggene er 1,5 - 1,8 mm store, og larvene er 6 mm når de klekkes. Kjønnsmodning inntreffer ved 2-årsalderen. Føden består av små krepsdyr, børstemark, muslinger, slangestjerner og småfisk.

Utbredelse: Varmtvannsart som finnes i så godt som hele Øst-Atlanteren fra Sør-Afrika til Island og Norge. Middelhavet og Svartehavet. Hos oss kommer den vandrende på vårparten og treffes ofte langs kysten nord til Trøndelag, men mer sparsomt nordover til Troms. Om høsten vandrer den sydover igjen.
Beskrivelse: Navnet skyldes 70 - 80 taggete skjell langs sidelinjen. Kroppen er slank. Underbitt. Blålig ryggside med sølvblanke sider. Mørk flekk i bakre kant av gjellelokket. Den første ryggfinnen er kort med 8 piggstråler. Opptil 60 cm lang og 1,5 kg.
Levested: Stimfisk fra overflaten ned til ca. 100 m. Den svømmer ofte i stim sammen med makrell, brisling og sild. Som dykker er det vanlig å observere yngel som gjemmer seg blant brennmanetenes beskyttende nesletråder. Yngelen forlater brennmanetene ca. 4 cm lange.
Biologi: Gytingen foregår i de frie vannmassene om sommeren. De opptil 140 000 eggene er 1 mm store. Både egg og larver er pelagiske. Arten er ca. 15 cm lang etter det første leveåret. Om vinteren spiser taggmakrellen mest bunnfauna, mens den om sommeren tar føde i de frie vannmasser. Da står plankton og ulik yngel på menyen. Større fisk tar også blekksprut.

Utbredelse: I østlige Atlanteren fra Portugals kyst nordover til Kvitsjøen. Island og Østersjøen. Vanlig fra januar - september langs hele norskekysten. Beskrivelse: Rognkjeksen er meget karakteristisk, og kan vanskelig forveksles med andre arter langs vår kyst. Fasongen er rund og klumpet og den har 7 rekker av benknuter på kroppssidene og langs buken. Den 1. ryggfinnen er skjult av en høy kam med benknuter. Huden er tykk. Mest karakteristisk er allikevel den kraftige sugeskiven som sitter på buken mellom brystfinnene. Hannfisken, som kalles rognkall, har noe større hode og brystfinner en hunnfisken. Under gytetiden blir rognkallens buk vakkert rødlig. Hunnene er grønnlige. Rognkjeksen kan bli 63 cm og 5,5 kg, mens rognkallen blir opptil 55 cm. Levested: I gyteperioden er den å treffe helt oppe i fjæresonen. Om vinteren trekker den ut fra kysten og opptrer ofte fritt i vannmassene over større dyp. Biologi: Rognkjeksen vandrer inn til kysten på våren for å gyte. Gytingen forgår gjerne blant alger på grunt vann. Hunnen gyter porsjoner på tilsammen opptil 400 000 egg med lysegule egg over en to ukers periode. Eggene blir etterhvert grønne. Rognkallen vokter eggene med livet som innsats til de klekkes ca. 60 døgn senere. Hvis hunnen har vært så freidig å legge eggene så grunt at de blir tørrlagt ved lavvann, blir rognkallen allikevel stående. Den vil da som oftest bli offer for sjøfugl. Larvene er svært godt utviklet ved klekkingen, og kan allerede etter fire døgn suge seg fast til underlaget. Larvene minner mest om små grønnlige rompetroll med store øyne. Ungene holder seg nært knyttet bunnen til de er omlag to år gamle. De vandrer da ut fra kysten og kommer først tilbake når de er kjønnsmodne. I denne perioden opptrer rognkjeksen gjerne fritt i vannmassene på dypt vann på jakt etter pelagiske krepsdyr og maneter. Voksne rognkjeks tar ikke til seg føde når de opptrer på grunt vann.

Ålekvabben finnes i fjæresonen, ned til ca. 40 m. Trives på hardbunn blant alger. Gjemmer seg gjerne under steiner. Går gjerne inn i brakkvann. Utbredelse: Fra den engelske kanal nordover til Kvitsjøen. Store deler av Østersjøen. Vanlig langs hele norskekysten.
Beskrivelse: Åleformet kropp. Hodet er flatt på undersiden. Leppene er tykke. Lang ryggfinne som går i ett med gattfinnen. Halefinnen ser mest ut som en forlengelse av rygg- og gattfinnen. Ryggfinnen har et tydelig hakk i bakre kant. Fargenyansene er mange, men oftest brun overside med gulbrun buk. Rekker med mørkere flekker som strekker seg fra sidene og over på ryggfinnen. Skjellene er små, sitter dypt og synest knapt i den glatte, slimete huden. Opptil 60 cm lang, i Norge sjeldent over 30 cm. Det finnes en rekke forskjellige arter i ålekvabbefamilien. De fleste har en arktisk utbredelse og holder til på dypt vann et stykke fra kysten.
Levested: Ålekvabben finnes i fjæresonen, ned til ca. 40 m. Trives på hardbunn blant alger. Gjemmer seg gjerne under steiner. Går gjerne inn i brakkvann. Biologi: Denne artens forplantning er spesiell. Den har indre befruktning. Paringen foregår vanligvis på høsten og de befruktede eggene utvikler seg inne i moren inntil de i underkant av èn måned senere klekkes. Larvene er da 14 mm lange. Larvene utvikler seg videre i eggstokkene før de tre til fire måneder senere fødes. De er da 4-5 cm lange. Ser man senhøstes eller vinterstid denne arten med svullen buk, kan man forvente at det er en hunnfisk hvor graviditeten er i gang. Den føder opptil 400 unger. Det er funnet drektige hunner hele året igjennom. Ålekvabben er en typisk bunnfisk som spiser ulike typer bunnlevende organismer, så som krepsdyr, snegler, muslinger og egg eller larver av andre arter.